fbpx

Den vakreste byen – eventyrlig reise til Iran del 3

Esfahan (kan også skrives Isfahan) er den tredje byen på min eventyrlige reise i Iran. For en åpenbaring av en by! For femti år siden bestemte ordføreren at dette skulle være en grønn by, og det har lykkes! Byplanleggingen som skjedde for mange hundre år siden var allerede bevisst på bærekraft. Det er blomster og planter overalt, og i tillegg til de historiske monumentene er det mye ny kunst i det offentlige rom, masse kul kunst!

Byen har masse kule kaffebarer, jeg besøkte fantastiske moskéer, kirker, det armenske kvartalet, gikk langs elvepromenaden, den kongelige parken med sine fontener, palass og moskeer. Hotellet var veldig ”kitsch” og guiden forklarte at det var et veldig populært møtested for familier som skulle arrangere ekteskap. Men han fortalte også at det med arrangert ekteskap ble mindre og mindre vanlig. Det er segregerte klasser på skolen og en professor fortalte at unge mennesker som kommer på universitetet er ganske uvitende om det med kjærlighet og forhold. “de er ganske forvirret i første semester”, lo han “Men så blir de vant til hverandre”. Han syntes det er dumt at gutter og jenter holdes så adskilt.

Dette regnes som den mest liberale byen i Iran, men jeg så flere damer med chador her enn i Teheran og Shiraz. Chador er et utrolig upraktisk påfunn. Jeg kan nesten ikke kalle det et plagg, det er et digert stykke stoff, uten noen festemekanisme så de damene som bruker det må bruke den ene hånden til å samle store mengder stoff foran for ikke å snuble, og dermed er den ene hånden opptatt med det hele tiden. Det fremstår som veldig tungvint. I gamle dager brukte de lyse, mønstrede stoffer til hverdags og svart til begravelse, men etter revolusjonen i 1979 ble det moderne å bruke svart chador. Uten å ha noe dokumentasjon å vise til tillater jeg meg å spå chadorens sakte død, for jeg så nesten ingen unge med det.
Likevel – på en av morgenturene mine så jeg damer som jogget – med chador! (du ser en av dem i videoen). Jeg tok morgenturen min innom Royal Square og det var mye flott å se – det er noe eget å se en by som våkner.

I sterkt sollys var Royal Square enda vakrere enn på morgenen, eller kanskje bare vakker på en annerledes måte. Det rommer er et utall lekre butikker, caféer, masse folk og aktivitet av alle slag. En flott opplevelse! Hageanlegget er spektakulært og eldgamle palass og moskeer og selvsagt noen fantastiske basarer med alt av håndverk innbyr til utforskning. Det som er så kult er at livet foregår midt i alt dette gamle. Det er ikke døde muséer, men omgivelser for nåtiden også, i veldig stor grad. Å vandre rundt i bygg som Aliqapoopalasset gjør en ydmyk – tenk at noen har tenkt ut og tegnet dette! Hurra for arkitektene!

Her ser du min “manteau” som jeg kjøpte i Shiraz. Den er pyntet med gjengivelse av et veldig kjent maleri  av en kongelig middag som faktisk har funnet sted. Maleriet er inne i Chehel Sotoun, et palass med førti søyler i Isfahan. Jeg ble stoppet flere ganger og fikk komplimenter for den – siste mote, kanskje?

Inne i den fem hundre år gamle Jaame’ Abbasimoskéen, tidligere kjent som ”Shah-moskéen”  møtte jeg to religiøse lærere. Det var veldig hyggelig og vi hadde en lang prat om menneskelighet, religion og fred. Vi var helt på bølgelengde på at det spiller ingen rolle hvilken religion en tilhører, eller om en ikke tilhører noen religion, det viktigste er sannheten og fred for alle, å gjøre gode handlinger.
Ja, jeg måtte fortelle at jeg kanskje ikke akkurat hadde noen spesifikk Gud eller tro, at det er viktigere for meg å gjøre gode ting enn bare å tro. Det syntes han var en bra filosofi.

”Se deg rundt”, sa han” Tror du dette er bygget for fred eller for krig?”. Og sant nok, noe så vakkert og varig vitner om langsiktighet, om bærekraft. Det minnet meg på den totale motsetningen. En gang jeg var i USA på fitnesskongress kom jeg i snakk med noen fagkolleger om gulv. På den tiden skulle jeg bygge nytt trimsenter og hadde valgt norsk parkett til treningssalen, fordi det var 25 års garanti på den. Da lo amerikanerne godt og sa ”Nei, vet du hva? Her i USA legger vi heller gulv som varer et par-tre år, river det av og legger nytt.”
Det var en rar tanke for meg. Det finnes forskjellige perspektiver, ja.
Vi tok også turen innom den flotte armenske Vank-kirken, som faktisk er et helt anlegg. Dekoren inne i kirken går fra vegger til tak og er helt vill, ja jeg mener vill, for her er det mye motiver fra det gamle testamentet og om du kjenner din bibel vet du at i GT foregår det mye av både det ene og det andre!
Både kristne og jøder har full religionsfrihet i Iran, men Bahaiér nyter ikke samme frihet, uten at jeg har fått helt klart for meg hvorfor, det må jeg se nærmere på.

”Det første iranske bandet vi vet om ble dannet for 6000 år siden”, forteller guiden på musikkmuséet. ”Se på dette instrumentet, det består av to deler. Den største representerer kvinnehjertet, den lille mannehjertet. Vi iranere mener at musikk kommer fra hjertet, ikke fra hjernen eller hendene”. (du ser det i videoen)
Det var en veldig fin omvisning, selv for en som er middels opptatt av instrumenter. Bonusen var en minikonsert med tradisjonell iransk musikk. En i reisefølget driver musikk-skole for barn hjemme i USA og gikk på rosa skyer, ikke minst etter minikonserten og muligheten for å snakke musikkfag med utøverne. På den lille caféen unnet vi oss friskpresset limejuice med revet limeskall i – det var godt og skal lages hjemme! (må være økologisk lime om du skal spise skallet, altså.)

Caféen Roozegar er skikkelig koselig og kul, har kjempegod kaffe, småretter, smoothies og kaker, og det var gøy å observere unge mennesker ute for å kose seg.  På kvelden ble det middag på Hermes. Mat er billig i Iran, så de 300 dollarne jeg vekslet var mer enn nok til mat i en hel uke, shopping og litt til flyplassen.

Føttene var såre etter 14 timer på bena, men jeg kom meg opp ved soloppgang neste morgen og fikk en nydelig tur langs elvepromenaden. Elven er tørr nå, det er en del vannmangel, men de vakre broene og flott beplantning ga en estetisk og god start på dagen. Etter frokost var det bare å pakke, ferden skulle tilbake til Teheran, og på veien skal vi innom Khomeinimausoleumet. Mer om det i neste innlegg.

 

7 hendelser på “Den vakreste byen – eventyrlig reise til Iran del 3”

  1. Hilde Mari

    Nydelig, blir helt fasinert, og får lyst å reise til Iran. Masse flott historie, og du forteller det på så en god måte. Men lurer på klesplagget Manteu, er det istedet for chador, har det en historie? Så godt å høre at unge får mer frihet 🙂

    Mvh
    Hilde Mari

    1. kari

      Hei! Manteau betyr “kåpe” på fransk (de bruker mange franske ord i Iran) , men det brukes etter mitt inntrykk om alle topper. Skriver du inn søkeordene “manteau iran” og ser på bilder kan du se hvor bredt begrepet favner. Jeg vil heller si at de unge tar friheten. Som unge utfordres f eks kleskoder og etterhvert tror jeg dette vil mykes opp mer og mer. Men veldig kos å se at kjærester (og voksne par) holdt hånden. Det skulle jeg gjerne sett mer av her hjemme også, vi nordmenn er egentlig litt daffe på å å holde hånd med darlingen i offentligheten. Jeg går ofte arm-i-arm med venninner også, jeg og det er så koselig.

      1. Hilde Mari

        tusen takk for svar 🙂

  2. Tilbakeping: Au revoir, Iran! – Kari Jaquesson

  3. Behdjat shahid awal

    Den vakreste by er min by.Der du filmer av store parken av hjorten var min ungdomsskole.

    1. kari

      Hei Bedjat!Den store parken er fantastisk! Litt usikker på det med “hjorten”? 🙂

  4. Tilbakeping: Min reise i Iran: «Vi skjønner forskjellen på folket og myndighetene i USA, welcome to Iran!» | steigan.no

Stengt for kommentarer.

Handlekurv
Skroll til toppen