Kan du huske din første mobiltelefon? Min var en Eriksson, tror det var i 1993, men kanskje var det senere. Etter den ble det en liten Nokia. Såvidt jeg husker holdt det å lade den lille Nokiaen en gang i uken. Nå har jeg en smarttelefon som må lades flere ganger i døgnet – app’er tar visst mye strøm. Jøje meg, jeg husker faktisk da det kom personsøker – og vi syntes det var veldig avansert og kult.
Med telefonen min kan jeg gjøre alt jeg tidligere måtte ha en datamaskin for å kunne gjøre. Det er selvsagt praktisk på mange måter. Jeg kan administrere trimtimene mine, legge inn avtaler i kalenderen, lese e-poster og artikler, til og med gjøre grafisk design, filme, redigere film, lytte til musikk, laste ned ny musikk, ja – kort og godt det meste.
Det er en veldig frihet i det å kunne utføre alt dette uavhengig av sted og tid.
Som med alt annet finnes det en kost/nytte-analyse også for smarttelefon.
“Hva får jeg” versus “Hva taper jeg” eller “Hva koster det meg”
I penger er kommunikasjon veldig billig. Knapt noen tenker over tellerskritt under en lang telefonsamtale. Sparer jeg tid? Det er jeg usikker på, for hvor mye tid bruker jeg egentlig på å “lolle” rundt på sosiale medier etter at jeg har gjort den ene nyttige operasjonen på telefonen?
En del.
Og jeg elsker sosiale medier – jeg abonnerer på masse faglige sider og holder kontakten med mange venner, over hele verden. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker via sosiale medier, og en del har jeg etterhvert møtt på ordentlig – IRL (In Real Life).
Men,
noe har også gått tapt. Vi ser med egne øyne den store plassen telefonene har i dagliglivet. Det er bare å stille seg opp på en buss- eller T-banestasjon. Knapt noen ser ikke ned i telefonen.
Det er så lett å plukke opp telefonen og scrolle litt i situasjoner der en før bare hadde stått og vært til, sett seg rundt, vært alene med egne tanker, vært i ventemodus uten å måtte forholde seg til noe som skjer på andre siden av verden.
Hjemme hos oss har det aldri vært aktuelt å ha telefonen med til matbordet, og jeg driver ikke med den når jeg sitter og prater med noen, lar telefonen ligge i vesken når jeg er sammen med andre. Likevel – det er mange situasjoner der jeg før bare hadde sittet og dagdrømt, der jeg nå bruker hjernen til å prosessere enda mer informasjon om alt mulig.
Det er jo temmelig synd at en person som har tatt seg opp til Galdhøpiggen setter seg ned for å se hva vennene har lagt ut på Instagram den siste timen fremfor å bare være akkurat der – på Galdhøpiggen, og ingen andre steder. For det er dét som skjer – vi kan være et annet sted enn der vi faktisk er – altså det motsatte av tilstedeværelse – det vi så gjerne vil ha mer av og som faktisk gjør oss gladere, roligere, og mer observante både for egen del og mot andre. Tilstedeværelse, altså.
For min egen del er det tydeligste at jeg leser mye mindre romaner enn før.
Før kunne jeg lett lese en time i strekk om en bok fenget.
Nå gjør jeg ikke det. Og det vil jeg gjøre noe med.
Og som med alt annet – øvelse gjør mester.
Sammen med planlegging og rutiner – dét lærer jeg bort for å hjelpe trimlystne til å faktisk få trimmet, og disse verktøyene skal jeg nå bruke for å ta tilbake noe av det telefonen har tatt.
Vi lar denne uken være en uke der vi bevisst unner oss handlinger som åpner opp og slipper lyset inn! Kanskje praktiserer du alt eller noe allerede? Uansett gjør det godt med noen påminnere, synes jeg i alle fall.
Jeg har begynt å lese Haiene av Jens Bjørneboe, en gammel pocket jeg fant da jeg ryddet, og den skal jeg lese minst 10 sider i hver dag. Før ville jeg lest den ut på noen timer, men som i trimmen: “Gradvis økning i hyppighet, varighet og intensitet”
Gleder meg til å bli lesehest igjen!
Kanskje ser du også at i tillegg til alt det nyttige telefonen gir adgang til, så tar den også noe vekk?
Det er bare å ta det tilbake i så fall.
Meld deg på nyhetsbrev, så holder vi kontakten 