Av alle skjønne ting jeg har opplevd må jeg faktisk si at ingenting slår det å være mamma. Det er helt utrolig, jeg må stoppe opp flere ganger hver dag og bare kjenne etter hvor heldig jeg er! Så mye kjærlighet og sterke opplevelser og drama og småkrangling og masing og alt det der, men uansett – det er virkelig digg. Hver dag må jeg si .. «Jeg er så glad for å være mammaen din!»
Dette skrev jeg i et blogginnlegg i 2008, da bodde fremdeles begge barna hjemme og min eldste sønn var 17 år gammel og den yngste 8 år. Dagene var fulle av matpakker, lekser for to, fotballtreninger, vaskemaskin som gikk nonstop og huset fullt av kameratene til begge gutta. Nå, ni år senere er eldstemann for lengst flyttet og det er yngstemann som er 17 år.
Jeg har to herlige sønner – veldig forskjellige, en Vannmann og en Tyr, en perfekt match ser det ut som. Det beste jeg vet er å se de to sammen ivrig i en diskusjon. De har mange felles interesser og snakker sammen hver dag. I årenes løp har jeg mange ganger blitt spurt om de ikke er «to enebarn» siden det er ni års forskjell på dem. Men, nei, de er virkelig sammensveiset og kompiser. Og ikke minst – brødre. Det er veldig sterkt å se brorskapet, mammahjertet mitt blir helt fortapt.
Jeg er en kul, kjærlig, men streng mor, plukker ikke opp, rydder ikke opp, men har ikke støv på hjernen heller da, det er jo en fordel. Streng på manerer og språk, men ganske «gal» og tullete også. Yngstemann synes jeg har verdens tørreste humor, men ha ha ha, jeg ler meg ihjel av mine egne vitser, så jeg har det i alle fall gøy.
Det viktigste for meg er at barna mine føler at de kan være seg selv, at de er elsket for den de er, ikke for det de gjør. Det håper jeg at jeg får til. Ingen foreldre er perfekte, det må vi vite, men vi gjør så godt vi kan. Jeg takker livet for at jeg har fått lov til å bli mamma. Jeg elsket å være gravid, mine to helt ulike fødsler, selv om det var litt drama på begge, det kan jeg fortelle om en annen gang, barseltiden og det å få lov til å bli kjent med to mennesker -før de en gang var født! For en gave!
Jeg skjønner selvsagt at ikke alle har behov for å ha «egne» barn så jeg mener ikke at dette er det «riktige» .. men for meg har det å få barn vært et av de største ønskene for livet og jeg er veldig lykkelig for at det ble oppfylt.
Disse to menneskene har blitt til og vokst inne i meg, det er helt fantastisk å tenke på, og det gjør jeg rett som det er.
Jeg er i dem akkurat som min mor er i meg (mitokondriene har man fra sin mor). Ikke bare elsker jeg dem, men jeg liker dem også, de er bra mennesker, de har gode verdier, er gode samtalepartnere og det beste øyeblikket er når en av dem spør «Du, mamma, hva synes du om…..»
Og på tross av at nettet «har svar på alt» ringer fremdeles eldstemann og samboeren og ber om oppskriften på noen av «Chez Kari» sine gode supper, smørbrød eller veggi-tips. Og jeg elsker jo å gi råd og blir kjempeglad! Det er jo de som gir meg en gave selv om det er de som får rådet!
Hovedfoto: N.Tourrenc