Au revoir, Iran!

Dette er det fjerde og siste innlegget om min eventyrreise til Iran. Jeg håper innleggene har vært av interesse. Å reise er en lidenskap, både i jobb og privat. Flere ganger i året arrangerer jeg trim, opplevelses- og livsnyter-reiser som alle kan være med på. På denne reisen til Iran har jeg vært i flere byer og sett så mye på kort tid! Det har i grunnen vært veldig OK å blogge om det, for å selv få sortert alle inntrykkene som sitter i hodet og hjertet.

Etter noen fantastiske dager i Isfahan kjørte vi buss til Teheran og på veien var vi innom mausoleet til ayatollah Khomeini. Khomeini var lederen for den iranske revolusjonen i 1979 og har en fremtredende plass i Iran, ved at portrettet hans henger på noen offentlige bygg, og en del butikkinnehavere har bildet av ham og ”supreme leader” som er den religiøse lederen i Iran og også presidenten på veggen. Da jeg fortalte at vi også i Norge har et religiøst politisk parti og har hatt en prest som statsminister vekket det overraskelse. Og det er kanskje mange i Norge som heller ikke tenker over det?

Khomeinis mausoleum
Mausoleet er et enormt anlegg som strekker seg over 20 kvadratkilometer. Det huser et kultur- og turistsentrum, universitet for islamske studier, seminarihall, kjøpesenter og en parkeringsplass til 20 000 biler. Det er veldig flott, med kupler i ekte gull og en hovedsal som er av en annen verden. Gå inn og se på bildene HER, det er storslagent.
Kvinner må dekke seg helt til, og vi fikk udelt en småblomstret ”chador”. Litt morsomt at chador  var oversatt til ”telt” i utdelingsboden. Sånn føles det å ha på også, en utrolig upraktisk oppfinnelse, ingen knapper eller annet til å feste med, så en må holde i det hele tiden.
Selv om det var et alvorlig angrep av utenlandske terrorister mot mausoleumet for bare et par måneder siden var det lite sikkerhetstiltak å merke, annet enn at det var satt opp et lavt gjerde mot en av innkjørslene. Hele stedet var preget av en rolig og tilbakelent atmosfære, i grunnen. Litt morsomt var det at de frivillige eldre damene som jobbet som en slags ordensvakter inne i storsalen (ikke lov å legge seg til å sove inne, for eksempel) var ”bevæpnet» med støvkoster. Turde ikke be om å få ta bilde, men de var veldig søte, da.

Revolusjon i 1979
I videoen her kan du se hvordan det var og også bli med meg til den tidligere amerikanske ambassaden. I 1979 ble ambassaden stormet av iranske studenter (vel, sivile i alle fall) og de kidnappet 60 amerikanere. På den tiden bodde jeg i USA og fikk det amerikanske perspektivet på situasjonen.
Iran har vært offer for både britisk og amerikansk terror, og det sitter nok noen sår i folkesjelen. Om ikke lenge kommer dokumentarfilmen Coup 53 om det amerikanske kuppet i 1953 som endte med at den demokratisk valgte regjeringen ble styrtet og  Shahen ble innsatt. I 1979 ble Shahen styrtet og hele det iranske samfunnet endret. Vi kan huske reportasjer med de store folkemengdene med alle kvinnene ikledd svart chador som hyllet Khomeini som kom hjem fra eksil i Frankrike. Jeg husker det i alle fall, og det var voldsomme reaksjoner verden rundt. Selv om folk ville ha selvstyret tilbake var det ikke alle som var glade for den religiøse dominansen i årene som fulgte.
Men i dag er det bare en liten del av befolkningen i Iran som faktisk var født under revolusjonen, langt over halvparten av befolkningen er under 35 år.  Befolkningsveksten i Iran har bremset opp, akkurat som i mange andre land, og ifølge folk jeg snakket med er det ganske mange par som velger å ikke få barn.

Den siste dagen i Iran tilbragte jeg stille og rolig, flyet mitt gikk først på ettermiddagen, og resten av gruppen, som bor i USA, dro på morgenen. Jeg orket knapt å gå ut av hotellet, for hodet var så fullt av inntrykk og lyder og opplysninger. Så det du leser nå sitter jeg og skriver i resepsjonen og mens jeg venter på at taxien skal komme for å kjøre meg til flyplassen. Koser meg med druer, det er sesong og det er så mange lokale sorter her, og ferske pistasjnøtter, det er kjempegodt.

Iran som reisemål
Om jeg anbefaler Iran som reisemål? Absolutt! Ikke om du vil ha en beach, drinker &party-ferie, men om du er interessert i historie, kunst, musikk, og vil oppleve andre kulturer, noe annerledes. Det er lett å komme i kontakt med folk, ble bedt med hjem av flere og det var en veldig gjestfrihet. Det er masse caféer, og er en litt åpen selv er det bare å sette i gang en prat. Det er veldig mye flott å handle, bare husk at du må ha med kontanter, på grunn av de amerikanske sanksjonene går det ikke an å bruke internasjonale kredittkort. Jeg kjøpte safran, noen  kjempedigre putevar til å «lounge» på gulvet (til leiligheten min i Nice som kommer snart for utleie), to «manteau», altså litt lange topper, og en lekker veske med motiv fra et iransk maleri. Det var masse flott kunst, keramikk, glasskunst og klær også. Og krydder, naturligvis.

Jeg var ikke på landsbygda i Iran, men de byene jeg besøkte har gitt meg inntrykk av et meget moderne, velorganisert land med gode sosiale tjenester. Jeg tror mange vil bli overrasket, for inntrykket vi får i media er jo veldig ensidig og for å si det rett ut, nesten alltid negativt.
Det er selvsagt, som i alle land, også her hjemme hos oss, saker som kan fornyes, endres og forbedres,sikkert ikke alltid like enkelt å navigere politikk med sterke religiøse ledere.

Gjestfrihet og interesse
Alle jeg har møtt har vært imøtekommende på alle måter, interesserte og nysgjerrige, litt sjenerte noen ganger, men virkelig vennlige. Reisefølget fra USA ble helt himmelfalne over at iranere ”digger” amerikanerne –tatt i betraktning at amerikanske politikere minst en gang i uken snakker om å bombe Iran. ”Politikere og folket er ikke det samme”, forteller en ung blogger jeg møter utenfor en ”foodtruck” da vi spiste i den populære minglegaten, ”vi vet at amerikanere er vanlige folk, akkurat som oss, det er politikerne som lager bråket”.
Da ble amerikanerne i reisefølget litt flaue og fortalte meg etterpå at det faktisk er mange mennesker i USA som er enig i at de må angripe Iran, at mange folk er oppriktig redde ”but they don´t even know where Iran is on the map” og at i hjemlandet blir man mobbet om man uttrykker et annet perspektiv. De gledet seg spesielt til å kunne vise bilder av pizzabilen, for de mente dette ville bekrefte at ”de er som oss” for sine venner og familie hjemme i USA.

Ja, folk er folk, og folk kommer stort sett meget godt overens, til tross for alt dramaet de på toppen klarer å stelle i stand. Når vi reiser i verden og møter hverandre får vi det bekreftet at vi er så like, så like, og klarer å både leve og la leve bare vi prater sammen og har tillit til hverandre. Det er aldri ”vanlige folk” som lager krig og drama i verden, de aller fleste av oss ønsker et fredelig liv, med mat på bordet, tak over hodet og tid til familie og venner. Og litt kos innimellom, da….

Vel fremme på flyplassen kjente jeg at jeg var klar for å dra hjem til moderlandet, men var det én ting jeg gledet meg enda mer til – å få vifte fritt med håret. Etter åtte dager med hijab var jeg lei! Det er varmt, det er irriterende og det sklir av, så en må passe på. Jeg tar gjerne på meg et sjal på den måten når det er kaldt ute eller jeg vil ha det litt ekstra lunt en vinterkveld i sofakroken, men å måtte – måtte! – gå med det? Nei takk. Jeg er temmelig overbevist om at dette fenomenet vil avta etterhvert. Men det er opp til iranerne. Som gjest i landet fulgte jeg selvsagt regelen.

 

PS – klarte ikke å vente til jeg var ombord i flyet, straks passkontrollen var passert anså jeg meg som i internasjonalt farvann og dro det av. Det var vidunderlig! På vei til Wien satt jeg ved siden av en herlig iransk dame på litt over 70. Hun hadde bodd i USA i 30 år, men hadde kjøpt hus i Iran og flyttet tilbake. Nå skulle hun i bryllup i Østerrike. Vi snakket om menn og kjærlighet og barn og alt mellom himmel og jord. Hun hadde opplevd litt av hvert både i Iran og i USA. Jeg måtte love å komme på besøk i Iran. Og det skal jeg absolutt!

Merci Iran, au revoir!